Hallo sko! bienvenidos

Nå skal vi ut og reise - igjen! Og vi er jo SÅ KLART kjekke nok til å ta dere alle med på Den Utrolige Reisen 2. Til sommeren skal vi bruke de pengene vi ikke har, og flakse til Sør-Amerika otra vez. Reiseruten er foreløpig La Paz - Sucre - La Paz - Machu Picchu - Lima - Venezuela og/eller Cuba. Vi klarer ikke helt å bestemme oss for hva som er best; den fremdeles levende, unike kulturen på Cuba eller de overnaturlig syyyke strendene og øyene i Venezuela. Kan hende vi setter opp et hjelpefond så vi får med oss begge deler.
En av de 300 små øyene som utgjør Los Roques utenfor Venezuela. M to the A to the G to the I to the C.

Need we say more.

Cuba Beach. Helt OK her også lizzzzmm.

Backpackers i 2 uker!

Som et avbrekk fra vår travle hverdag i Sucre med hele 6 timers jobbing i uka og litt språkkurs innimellom, valgte Team Bolivia å reise til øst-kysten til Sør-Amerika. Hav var hovedstikkordet i reisens mål, for det er som kjent en stor mangelvare i Bolivia.

Etter 13 timer på en rotten buss til den argentinske grensa, var det ingenting som passet oss bedre enn 6 timer i kø i solsteiken for å få et par stempler i passet. Endelig over i Argentina, kjøpte vi billetter til noe vi trodde var en god semi-cama* -buss (*cama=seng). Det skulle omsider vise seg at bussen var noe semi-shit, og etter flere møter med sleipe toll-menn som skulle gå igjennom all bagasjen vår, og møte med maur på hostellet de måtte legge oss inn på noen timer, fant vi ut at den var illegal. Artig.

Fremme i Buenos Aires! Hallo sko. Hallo klær. Hallo ikke-stygge-folk. Man kan ikke IKKE like Buenos Aires.
Noen dager etter ankomsten kjente vi på trangen til litt sand, hav og palmer. Og det kan du vel si at vi fant - i den lille kystbyen Colonia i Uruguay.

unnskyld!!

vi har gaatt fra aa vaere super-kule-digge bloggere til aa sucke megamax. Vi er paa ferie naa, saa innlegg med DIGGE bilder og div. kommer etter helgen! "We'll be back" liksom.

"Juletider"

Å feire jul borte fra familie og hjemland skulle vise seg å ikke være så lett for alle allikevel. Hjemlengselen har trengt seg på mer enn fjorten ganger hos noen av oss, og vi har alle innsett at julen kommer til å bli annerledes i år. Solen skinner og vi har ikke DVD-spiller i vår nye leilighet. Ja, -vi har flyttet sammen nå alle 5! Det er DIGG - for å bruke et hipt og beskrivende ord - å kunne kjøpe alle pålegg man selv vil ha, og ha det relativt stille rundt seg. Karina har ennå ikke merket savnet til hunden, papegøyen og hanen som hadde morgenkonserter utenfor det gamle rommet hennes.

Dette er et bilde fra i dag, "ungdomskoret" vi har startet i menigheten opptredte for første gang i dag! Var barnedåp og greier. Men, trass mange timer øvelse var det et mer enn to-stemt kor som sang. Men til vår store glede atter en gang, var det ingen musikalske ører blandt forsamlingen, så det var visst FLOTT! Halleluja.

Natalie og Karina bor nå sammen på et rom med en dobbelseng og en engeltseng som de har dyttet sammen - trippelseng! Isabelle, Sigrid og Linda bor på det andre rommet med de tre enkeltsengene. Slik ble inndelingen så enkelt som fordi ingen ville bo sammen med vi-ser-film/OC-hver-kveld-jentene. Haha sier de sistnevnte da. HAHA!

Vi har opplevd å få litt julestemning de siste dagen faktisk, en av grunnene var at vi ble inviterte til skole-juleavslutningen til de fem norske misjonærkidza(vi vet, vi her hippe!) sist helg. Der var det norsk julemat og kaker - til vår alles enorme glede! I tillegg hadde barna underholdning på høyt nivå - både synging OG skuespill! Vi ble bergtatte.


Den andre grunnen er at vi sist uke fant frem skjevlen og stjal litt hornsalt fra mentoren vår med den hensikt å lage julekaker! Linda og Sigrid lagde 3 slag, mens vi andre tre nøyet oss med å lage juleMENNER. Det var vår første gang, og gikk litt så som så. Da de var nystekte fant vi det selvfølgelig helt naturlig å spise litt fra hvert brett. Ikke fullt så gøy kanskje å måtte krype ut av soverommet dagen etter med mageknip og diverse ulumskheter.

Ingenting er som en alt før søt julemann-deig!

Den perfekte og totalt ujoviale husmoren i gang!

Se hvor gøy det er å bake i varmen!

På julaften skal alle 5 chicas til Shalom - barnehjemmet N, K og I jobber på - og se barna åpne pakker, noen for første gang i sitt liv. Det blir en spesiell opplevelse. Håper maten blir god også.

Saklig

Vi har innsett at vi faktisk ikke har skrevet noen innlegg relatert til hverdagen vår. Det skal vi nå gjøre noe med.
To timer tre dager i uken(++) jobber vi og Isabelle på barnehjemmet Shalom. Karina og Isabelle leker med en gjeng relativt små gutter, mens Natalie vifter med pisken i engelsk-klasserommet. Vi fikk Isabelle til å knipse noen bilder med det stilige kameraet hennes i dag så dere skal få se noen av individene vi "jobber" med.

Alle kan ikke alltid være med å leke.

Karaoke-aften

Fredag den 28.noviembre var det duket for språkskolens karaoke-aften. Hver uke har de et eller annet opplegg, noe vi aldri har orket oss til å bli med på enda. Men Natalie og Karina deltok denne gangen, fullt parat med de vakre stemmene sine. Skrikete stemmer sier dere? Nei, vi holder faktisk en viss standard.

Da vi møtte opp ved skolen, presset vi seks stykker inni en taxi. Helt vanlig her. Alt for å spare på kronene vet dere. Vi kom frem til locationen som vi hadde sett for oss var en stue hjemme hos en av lærerne, men nei! Fy himalaya og alle høye ting for et hjem noen mennesker befinner seg i. Her i landet bor de hjemme til de gifter seg, og med et sånt hus hadde vi aldri villet gifte oss. Etter å ha gått igjennom voldsomme stuer preget av viktoriansk stil og penger, kom vi til karaoke-avdelingen av huset. For de geografisk interreserte, lå den rett ved siden av familiens egen sjokoladefabrikk. Rommet for ukens begivenhet var en slags sal/stue med skikkelig anlegg og flere skjermer rundt om. Etter kylling og chips og diverse drikkevarer på huset, og et par timer med leting i noen fete sang-leksikon, fant vi endelig gjemt mellom utallige Julio Iglesias, Shakira og Ricky Martin-sanger, en sang som vi kunne vise oss fram med. Det var den elskede og ikke i hele tatt landeplagende slageren av Las Ketchup, Asereje -til alles glede og aplaus. Og det ballet bare på seg. Vi fant også senere et par ABBA-sanger. Vi kunne rett og slett ikke styre unna.

Folk strømmet til, en salig blanding av generasjon 25+ og de litt mer viderekomne i livet. Vi følte oss virkelig veltilpasset i denne fargerike godteposen. Ellers er det verdt å nevne kveldens mest populære og brukte ord. Vi nevner i fleng: Amor(kjærleik), corazon(hjertepumpe), beso(trynesleiking), te quiero(det å like et annet menneske), alma(sjel), osv. Noen av sangene var også litt på kanten, men det er mye som er det her i Bolivia.

Alt i alt, vi koste oss. Dette er noe vi kan se tilbake på med begge øynene og minnes i vår alma.

Billig fritidsaktivitet? Ja takk!

Her i Sucre har vi en hovedaktivetet, hvilken er å dasse rundt i byen på de tre ulike restaurantene vi liker, eller i hælene på Isabelle, -som alltid er like klart overbevist om at vi snart er fremme. -Noe vi faktisk var for fem kvartaler siden. Men en slik bruk av dagen kan i lengden bli en smule ensformig, samt føre til solbrenthet og flassing på utsatte kroppsdeler. Vi bestemte oss derfor for å sprite opp hverdagen litt, og meldte oss på paragliding gjennom stam-gringo-kafé/restauranten vår, Joyride!

Torsdag den 13. November klokken 08:00, stod to forfrosne og til dels spente jenter beinklare utenfor. Sekken var pakket med tjokkelobbar/lesta, ekstra bukse og sko, og solkrem for de mer optimistiske. Lommeboka var tømt for knappe 600 Bol., noe som tilsvarer litt mindre i NOK. Ikke feil. Tre spanske karer heiv oss inni en firehjulstekker av en Toyota, og så bar det av gårde!

Turen tok en og en halv time, hvor mesteparten av tiden gikk med på å klatre bilen oppover noen syke fjellkjeder, på noen veier som synes det var gøy å se bildekkene igjen etter den lange tiden. Det var en opplevelse, og vi fikk virkelig kjenne på følelsen av å ferdes på kanten av dødens djupe daler.

Natalie fikk være først ut med å paraglide. Vi fikk et heftig fint vær, og hadde gode vindforhold i følge instruktøren Christian. Mens Natalie var i luften og tørrpratet, satt Karina og guiden på toppen og snakket om livet og fremtiden. Han må ha hatt mye på hjertet, for mens Karina var oppe og danset med fuglene, brukte han tiden igjen på å sitere de samme dype strofene og teoriene med Natalie. Spennende menneske.

Etter litt snacks, og guiden som hadde så mange navn at vi ikke vet hvilket vi skal bruke, fikk fly for første gang han også, insisterte vi på å ta bilde av hele gjengen. Vi hadde nå tilbrakt mange timer sammen, og fått muligheten til å bli kjent med hverandre både på godt og vondt. Turen tilbake bestod av syting av en kvalm guide, men som takk og lov og pris og halleluja ble overdøvt av nasjonal folkemusikk, sunget live i fremsetet.

Compleaños?

En finner ingen sømmelige ord når en skal beskrive et slikt fascinerende individ som frøken Fredly. Karina så, besynderlig nok, mørkt på at hennes eneste 19års dag skulle feires i et klamt, møkkete og svett land, hvor folk rett som det er kan finne på å lette på skjørtet, spre beina, å urinere midt i gaten. Rart. Men stridig og maktglad som vår kjære blomst alltid har vært, fikk hun viljen sin. Og 12 november ble som ønsket, en dag preget av lummert og dystert høstvær. Nok om det.


Etter 3 velsmakende restaurantbesøk ser vi frem til en underholdende kveld sammen med deg, vårt eksepsjonelle bursdagsbarn. Håper ikke savnet til den kake- elskende familien Fredly blir altfor stort. Du må vite at din artige væremåte og dine lattervekkende utsagn blusser opp vår hverdag her nede i indianerland.


En kunne nok funnet mange flere positive adjektiv til å beskrive deg min kjære venn. Men heldigvis; kjærlighet trenger ingen ord.

GRATULERER MED DAGEN!

En Uke Er Forbi

Ja, nå har vi faktisk en hel uke å se tilbake på. Bolivia er et land som har sommer når vi har vinter, noe vi ikke har klaget på før nå. Altså; sol og sommer er ok, men når du ikke kan gå fra en indianerbod til en annen uten å svette i skrittet er det blitt for ille.
Noe som vi rike studielåns-studentene nyter godt av her i Sucre, er prisene. Du får en skikkelig fet middag for 30 bolivianos, noe som dere økonomibevisste individer med en gang regner ut er sånn ca. 27 kroner. Selv ikke en gjerrig sunnmøring kan klage da.

"Men hva har dere gjort på til nå da?"
Vi er ganske mye hos familiene våre, en aktivitet som kan være ganske gøy med oppgitte fedre,

gneldrete bikkjer, og for noen; hylende og masete papegøyer. Vi har begynt på språkskole til og med! Så det er vel det eneste "viktige" vi har gjort denne uken. Barnehjem-jobbingen begynner ikke før på mandag(i morgen). Oj, det er jo ikke lenge til. Stilig.
Karina skal jobbe på Tata Juan De Dios (vet igrunn ikke helt hvordan det skrives), og Natalie skal jobbe på Shalom. Så får vi litt avstand. Det er bra.

Dere kan forresten lese "teambloggen" vår på gus.no etterhvert.

Menigheten vi er med i, er ganske spesiell. Den er veldig liten, men består av litt flere mennesker enn kapellet kan romme. I dag spilte vi volleyball med de. Det var vel et kapittel for seg selv. Natalie var dårlig i magen, så hun valgte å stå over. Vi andre skulle vel ønske vi led av samme skjebne. Dere skjønner, her i Sucre er hvite jenter noen domme små pinsetter som ikke gjør stort annet for seg enn å prompe og bruke penger. Selv om vi ikke forstod så mye av det de sa på banen, fikk vi erfare at kroppsspråket står for STORE deler av kommunikasjonen. Det var nemlig en sammensvergelse om å dekke området til de nye spillerene, så de skulle slippe å ta ballen. Dritsnilt. Karina ble så sur at hun bare gikk, og avlyste hele kvelden.

På bildet: En gris.

Men ellers; alt bra!

Terminal 1

Først av alt må vi meddele med omverden vår fantastiske opplevelse på Heathrow, og da spesielt terminal 1. Vi er dypt takknemlige for personalets generøsitet, for deres gjestfrihet, og at de fant det mulig å tildele oss hele 5 plaststoler under vårt nattlige opphold. Deres service og samarbeidsvilje gav alle 9 reisende bakoversveis og øresus. Mangelen på søvn gjorde det mulig for oss å bli bedre kjent, og høflighetsfilteret mellom oss ble gradvis slipt ned. Avskjeden mellom de to reisende teamene neste morgen var alt annet enn trist. Men nok om det.

Dette (øverste) bildet illustrerer våre siste minutt sammen. Bønnestund. Amen

Vårt første møte med Bolivia var på flyplassen i La Paz. Her fikk vi et etterlengtet møte med Herr Høydesyke. Han likte ikke Karina så godt, noe vi andre ble facinert over, spesielt hans evne til å gjøre om Karinas ansikt til en nydelig grønn nyanse. Men nok om det.

Etter vel to døgn med reising, ankom fem trøtte, stinkende og særdeles tiltrekkende chicas byen Sucre. En skalla trønder med caps-skille på hodet fant det naturlig å slenge oss fra seg hos de ulike vertsfamiliene med det samme. Vi kan ikke forestille oss et bedre førsteinntrykk. Natalie og Karina fant ut at faren til Karina og moren til Natalie er søsken, noe som tilsier at de (vi) er søskenbarn! Verden er virkelig ikke stor.

Adios Noruega

Farvel Hurdal.
Farvel skog.
Farvel Elgulf.
Farvel snø & kulde.
Vi kommer ikke til å savne dere.

Hallo O Store og Ukjente!

DØD over Opilius

Opilius er det latinske navnet for Vevkjerring, eller Langbein som det ofte blir kalt. Vevkjerringer har bare ett ovalt kroppssegment, noe som skiller dem fra edderkopper som har to tydelig adskilte segmenter. Men vevkjerringer har faktisk også to kroppssegmenter, men disse er svært sammenvokste så det ser ut som om kroppen er ett segment. Det er cephalothorax (hode-bryst stykke) og en abdomen (bakkropp). Abdomen har i alt ti tett sammenvokste ledd.
Beina er svært lange i forhold til kroppen. Det andre beinparet er ekstra lange og fungerer som følere eller antenner.
Vevkjerringer har to øyne midt foran på hodet, som kan se til hver side av kroppen. Under og foran øynene er det et par kraftige kjever, med en tann på hver. Disse kraftige kjevene kommer godt med når de skal spise byttet sitt.

Vi kan spørre oss selv: Hvorfor eksisterer dette dyret? Jeg vil si at vi har en stor jobb å gjøre. "Vevkjerringer er utrydningstruet"! Se det for dere. En gledens dag. Et liv med latter og behageligheter.

Her er et dikt over min Opilius-opplevelse forleden natt. La dere bli berørt.

Jeg ligger i min seng,
synger på et Mulan-refreng.
Aner fred og ingen fare.
Ler av Mushu Den Rare.
Med ett jeg setter i et skrik.
Frykter jeg snart er et lik.
En langbein min munn har møtt.
Min tanke med ett ser rødt!
Hånden min fyker mot dets lange ben.
Det gjelder å ikke være for sen!

Den kastes på bakken,
kjenner frykt nedover nakken.
Vi møtes igjen.
Den får ingen klem.
Håper ingen svelges om natten.

Det er jubel og fryd i min sjel!!!

Kjekt sagt

"Å sitta på denna stuå her, e som å ver på ein fest kor eg e den einaste så ikkje drikke"
- Utsagn av Live mens hun ligger å drar seg på sofaen midt i data-samfunnet og lengter etter "alkoholen".

"ååh, ej må tisse"
- malene

"Sjå nå, nå tar de bilde. Va d fint? Ntåå"
- Natalie

"Hallooo, he ej lagt inn musikk på her?"
- Malene

"EG E DOMME"
- Anonym

"Av å te, så får eg så lyst å brenna ner huse"
- Bare litt sånn for kjekt....

"Ååååj, eg e på msn"
- Natalie

"ÅÅÅÅH e d rebus hima? Åhr, d e såå kjekt"
- Natalie

"Du sei alt vi skrive du! Neeeiih, du skrive alt vi sei meina ej..."
- Malene

"Mongo-Karina" X3
- Natalie og Malene i kor

"Ej he hobbyproblem"
- Karinas hode

Peace on earth, and hope to die

"Stille dag"

Vi hadde stille dag denne onsdagen, som faktisk begynte tirsdags kveld klokken ti. Dette ble problematisk for oss, siden dette var midt i Grey's anatomy. Så vi tok ikke, desverre for hele verden, del i innvielsesdelen av den stille perioden. Vi fikk henholdsvis noen stygge blikk, men heldigvis ingen kommentarer, da vi prøvde å snakke med alle som kom opp igjen fra den stille seremonien. Det var humor. For oss.

Onsdags morgen ble vi vekt av forsiktig banking på døra, og av det forstod vi alle at vi måtte gå ned til matsalen klokken halv ni og spise frokost. Vel, alle forstod ikke dette. Karina tok bankingen som et av skamboer Lindas daglige morgenritualer, og holt på å forsove seg. Stillheten var i ferd med å få store følger i hverdagen, for å si det sånn!


Frokosten såg vi frem til med store forventninger. Det ville antagelig bli tidenes lengste pinlige stillhet. Det skulle vise seg at vi skulle bli svært skuffet, fordi måltidet var preget av melankolsk musikk(TAKK OG LOV var det innimellom hakk i plata! HAHA), noe ingen kunne kommentere eller le av. For en skjebne... Karina oppplevde å miste agurken i en morsom stilling oppi syltetøyet på brødskiva, og måtte desverre stenge latterutbruddet inni seg med lenker og tvangstrøyer.

Vi fikk ekstremt mye ut av dagen. Ordforrådet vårt ble betraktelig mer åndelig, og vårt sosiale spekter utviklet seg i nye dimensjoner.

Som et lite sammensurium av denne givende dagen, kan den beskrives av sangen "All By Myself" av vår alles kjære Celine.
http://www.youtube.com/watch?v=bVKv6PdBR-I

Helen på besøk! O salige lykke

Det er særs mye press på oss når vi nå skal skrive et innlegg om Helen, skrivekunstens mester. Men vi skal gjøre vårt beste, til ære for dette enestående og unike mennesket.

Frøken Edvardsdotter ankom Eidsvoll Verk i dag, etter en liten uke i Oslo. Og hva er vel bedre enn et aldri så lite avbrekk til Hurdal? Antageligvis mye, men hun tok altså turen allikevel.

Vi føler at ord ikke kan romme gleden over denne solskinnsdagen, så siden en mann (eller var det en kvinne?) en gang kom på å si at bilder sier mer enn tusen ord, så burde disse fotografiene si MER enn nok!

"Hvorfor i all verdensrommet har de sånne klær på seg? " -tenker ALLE nå. Vi hadde nemlig vår ukentlige fellesskapskveld, og temaet var 60+. Det var greit nok... Med tanke på at ingen av oss faktisk vant noe som helst gjennom hele bingo-runden! Ubeskrivelig urettferdig. Og selv om vertene prøvde å flytte oppmerksomheten vår over på sangbøker og gratis vaffler og saft, var skuffelsen STOR blandt oss som satt tomhendte igjen. Men tross i vårt nederlag seilte kvelden fort avsted med rullator og mel i håret.

Bilde tid!

Yesterday, we (Karin and Natalie) took a few photos during class. (we thought) They actually were very nice! Enjoy.

Å for dem som lurer er vi ikke i Bolivia ennå faktisk! Men du kan lese om Bolivia her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Bolivia

Du kan komme langt med Bibel og vaksine

Dette er et utsagn som er sant. Men det har for så vidt ingenting med dette inlegget å gjøre.

Klassen vår, som utad går under navnet STK, består av utallige ulike mennesker. Vel, utallige er vel ikke et politisk riktig ord å bruke her, siden vi vet utmerket godt at vi er nøyaktig 31 (enogtredve) mennesker her, bestående av de to foreløpig eneste representative kjønnene i Hurdal: gutter og jenter.

I timene sitter vi, og den tredje x-lundenesingen Knut (som forresten bruker deler av fritiden sin på å "trynsleikje" halvparten av oss(og for å unngå eventuelle misforståelser, Natalie er den aktueller halvparten)) pent og pyntelig på bakerste benk.

Her er noen bilder av oss tatt i dag, onsdag (den tredje dagen i uka) 8.oktober 2008. En forresten unødvendig informasjon, siden det står over innlegget uansett... Men det er jo supergøy med unødvendig lange innlegg, så vi lar det stå.

Det er onsdag.

Onsdag er den tredje dagen i uka. Andre vil krangle og si det er den fjerde. Men vi er kristne, så det er altså den tredje dagen i uka.
En mann med skjegg og pondus entret klasseromsdøren i dag. Han snakker om kulturer og kommunikasjon imellom dem. Det er viktig og interessant. Men vi vil mye heller lese i Bibelen. I Det Gamle Testamentet. Hør nå.

I Daniels bok står det om løvehulen. Alle som har vokst opp med elementær bibel-lærdom kan denne historien. Men det vi (som er prakteksemplarer av denne typen mennesker) hadde aldri hørt resten av historien. Vi siterer Daniel 6, 25:

"Kongen gav nå befaling om at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes og kastes i løvehulen sammen med sine barn og hustruer. De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene grep dem og knuste hvert ben i kroppen på dem."

Vi er stumme.

Vårt (Land) første ekte innlegg

Hurdal er en plass. Den plassen er teit. Teite ting består som regel av 90% skog, hvor resten er sjø, grevling og elg. Dette er Hurdal.
Oppe i skogen ligger noen små hus, og vi bor i ett av dem. Sammen med oss bor 8 andre kjønnsforvirra jenter. Vi har en boks i skapet. I boksen er det penger.

Vi har det gøy ilag, og snart skal vi dra fra hverandre. Det blir enda gøyere. Da skal vi til Bolivia, et land som har ganske mye høye fjell. Disse fjellene sitter fast på et kontinent som ofte blir kalt Sør-Amerika. Noe som kanskje sjokkerer de noe mindre intelligente individer, samt enkelte fra Vea.

Nå skal vi ta en av våre faste styrketreningsøkter nede i Hullet på de blå mattene som vi tilfeldigvis fant nede i gymsalen. Takk for lånet, Gerson.

Helliget vorde ditt navn, amen.