Ja, nå har vi faktisk en hel uke å se tilbake på. Bolivia er et land som har sommer når vi har vinter, noe vi ikke har klaget på før nå. Altså; sol og sommer er ok, men når du ikke kan gå fra en indianerbod til en annen uten å svette i skrittet er det blitt for ille.
Noe som vi rike studielåns-studentene nyter godt av her i Sucre, er prisene. Du får en skikkelig fet middag for 30 bolivianos, noe som dere økonomibevisste individer med en gang regner ut er sånn ca. 27 kroner. Selv ikke en gjerrig sunnmøring kan klage da.
"Men hva har dere gjort på til nå da?"
Vi er ganske mye hos familiene våre, en aktivitet som kan være ganske gøy med oppgitte fedre,
gneldrete bikkjer, og for noen; hylende og masete papegøyer. Vi har begynt på språkskole til og med! Så det er vel det eneste "viktige" vi har gjort denne uken. Barnehjem-jobbingen begynner ikke før på mandag(i morgen). Oj, det er jo ikke lenge til. Stilig.
Karina skal jobbe på Tata Juan De Dios (vet igrunn ikke helt hvordan det skrives), og Natalie skal jobbe på Shalom. Så får vi litt avstand. Det er bra.
Dere kan forresten lese "teambloggen" vår på gus.no etterhvert.
Menigheten vi er med i, er ganske spesiell. Den er veldig liten, men består av litt flere mennesker enn kapellet kan romme. I dag spilte vi volleyball med de. Det var vel et kapittel for seg selv. Natalie var dårlig i magen, så hun valgte å stå over. Vi andre skulle vel ønske vi led av samme skjebne. Dere skjønner, her i Sucre er hvite jenter noen domme små pinsetter som ikke gjør stort annet for seg enn å prompe og bruke penger. Selv om vi ikke forstod så mye av det de sa på banen, fikk vi erfare at kroppsspråket står for STORE deler av kommunikasjonen. Det var nemlig en sammensvergelse om å dekke området til de nye spillerene, så de skulle slippe å ta ballen. Dritsnilt. Karina ble så sur at hun bare gikk, og avlyste hele kvelden.
På bildet: En gris.
Men ellers; alt bra!
En kunne nok funnet mange flere positive adjektiv til å beskrive deg min kjære venn. Men heldigvis; kjærlighet trenger ingen ord. 
