"Juletider"

Å feire jul borte fra familie og hjemland skulle vise seg å ikke være så lett for alle allikevel. Hjemlengselen har trengt seg på mer enn fjorten ganger hos noen av oss, og vi har alle innsett at julen kommer til å bli annerledes i år. Solen skinner og vi har ikke DVD-spiller i vår nye leilighet. Ja, -vi har flyttet sammen nå alle 5! Det er DIGG - for å bruke et hipt og beskrivende ord - å kunne kjøpe alle pålegg man selv vil ha, og ha det relativt stille rundt seg. Karina har ennå ikke merket savnet til hunden, papegøyen og hanen som hadde morgenkonserter utenfor det gamle rommet hennes.

Dette er et bilde fra i dag, "ungdomskoret" vi har startet i menigheten opptredte for første gang i dag! Var barnedåp og greier. Men, trass mange timer øvelse var det et mer enn to-stemt kor som sang. Men til vår store glede atter en gang, var det ingen musikalske ører blandt forsamlingen, så det var visst FLOTT! Halleluja.

Natalie og Karina bor nå sammen på et rom med en dobbelseng og en engeltseng som de har dyttet sammen - trippelseng! Isabelle, Sigrid og Linda bor på det andre rommet med de tre enkeltsengene. Slik ble inndelingen så enkelt som fordi ingen ville bo sammen med vi-ser-film/OC-hver-kveld-jentene. Haha sier de sistnevnte da. HAHA!

Vi har opplevd å få litt julestemning de siste dagen faktisk, en av grunnene var at vi ble inviterte til skole-juleavslutningen til de fem norske misjonærkidza(vi vet, vi her hippe!) sist helg. Der var det norsk julemat og kaker - til vår alles enorme glede! I tillegg hadde barna underholdning på høyt nivå - både synging OG skuespill! Vi ble bergtatte.


Den andre grunnen er at vi sist uke fant frem skjevlen og stjal litt hornsalt fra mentoren vår med den hensikt å lage julekaker! Linda og Sigrid lagde 3 slag, mens vi andre tre nøyet oss med å lage juleMENNER. Det var vår første gang, og gikk litt så som så. Da de var nystekte fant vi det selvfølgelig helt naturlig å spise litt fra hvert brett. Ikke fullt så gøy kanskje å måtte krype ut av soverommet dagen etter med mageknip og diverse ulumskheter.

Ingenting er som en alt før søt julemann-deig!

Den perfekte og totalt ujoviale husmoren i gang!

Se hvor gøy det er å bake i varmen!

På julaften skal alle 5 chicas til Shalom - barnehjemmet N, K og I jobber på - og se barna åpne pakker, noen for første gang i sitt liv. Det blir en spesiell opplevelse. Håper maten blir god også.

Saklig

Vi har innsett at vi faktisk ikke har skrevet noen innlegg relatert til hverdagen vår. Det skal vi nå gjøre noe med.
To timer tre dager i uken(++) jobber vi og Isabelle på barnehjemmet Shalom. Karina og Isabelle leker med en gjeng relativt små gutter, mens Natalie vifter med pisken i engelsk-klasserommet. Vi fikk Isabelle til å knipse noen bilder med det stilige kameraet hennes i dag så dere skal få se noen av individene vi "jobber" med.

Alle kan ikke alltid være med å leke.

Karaoke-aften

Fredag den 28.noviembre var det duket for språkskolens karaoke-aften. Hver uke har de et eller annet opplegg, noe vi aldri har orket oss til å bli med på enda. Men Natalie og Karina deltok denne gangen, fullt parat med de vakre stemmene sine. Skrikete stemmer sier dere? Nei, vi holder faktisk en viss standard.

Da vi møtte opp ved skolen, presset vi seks stykker inni en taxi. Helt vanlig her. Alt for å spare på kronene vet dere. Vi kom frem til locationen som vi hadde sett for oss var en stue hjemme hos en av lærerne, men nei! Fy himalaya og alle høye ting for et hjem noen mennesker befinner seg i. Her i landet bor de hjemme til de gifter seg, og med et sånt hus hadde vi aldri villet gifte oss. Etter å ha gått igjennom voldsomme stuer preget av viktoriansk stil og penger, kom vi til karaoke-avdelingen av huset. For de geografisk interreserte, lå den rett ved siden av familiens egen sjokoladefabrikk. Rommet for ukens begivenhet var en slags sal/stue med skikkelig anlegg og flere skjermer rundt om. Etter kylling og chips og diverse drikkevarer på huset, og et par timer med leting i noen fete sang-leksikon, fant vi endelig gjemt mellom utallige Julio Iglesias, Shakira og Ricky Martin-sanger, en sang som vi kunne vise oss fram med. Det var den elskede og ikke i hele tatt landeplagende slageren av Las Ketchup, Asereje -til alles glede og aplaus. Og det ballet bare på seg. Vi fant også senere et par ABBA-sanger. Vi kunne rett og slett ikke styre unna.

Folk strømmet til, en salig blanding av generasjon 25+ og de litt mer viderekomne i livet. Vi følte oss virkelig veltilpasset i denne fargerike godteposen. Ellers er det verdt å nevne kveldens mest populære og brukte ord. Vi nevner i fleng: Amor(kjærleik), corazon(hjertepumpe), beso(trynesleiking), te quiero(det å like et annet menneske), alma(sjel), osv. Noen av sangene var også litt på kanten, men det er mye som er det her i Bolivia.

Alt i alt, vi koste oss. Dette er noe vi kan se tilbake på med begge øynene og minnes i vår alma.

Billig fritidsaktivitet? Ja takk!

Her i Sucre har vi en hovedaktivetet, hvilken er å dasse rundt i byen på de tre ulike restaurantene vi liker, eller i hælene på Isabelle, -som alltid er like klart overbevist om at vi snart er fremme. -Noe vi faktisk var for fem kvartaler siden. Men en slik bruk av dagen kan i lengden bli en smule ensformig, samt føre til solbrenthet og flassing på utsatte kroppsdeler. Vi bestemte oss derfor for å sprite opp hverdagen litt, og meldte oss på paragliding gjennom stam-gringo-kafé/restauranten vår, Joyride!

Torsdag den 13. November klokken 08:00, stod to forfrosne og til dels spente jenter beinklare utenfor. Sekken var pakket med tjokkelobbar/lesta, ekstra bukse og sko, og solkrem for de mer optimistiske. Lommeboka var tømt for knappe 600 Bol., noe som tilsvarer litt mindre i NOK. Ikke feil. Tre spanske karer heiv oss inni en firehjulstekker av en Toyota, og så bar det av gårde!

Turen tok en og en halv time, hvor mesteparten av tiden gikk med på å klatre bilen oppover noen syke fjellkjeder, på noen veier som synes det var gøy å se bildekkene igjen etter den lange tiden. Det var en opplevelse, og vi fikk virkelig kjenne på følelsen av å ferdes på kanten av dødens djupe daler.

Natalie fikk være først ut med å paraglide. Vi fikk et heftig fint vær, og hadde gode vindforhold i følge instruktøren Christian. Mens Natalie var i luften og tørrpratet, satt Karina og guiden på toppen og snakket om livet og fremtiden. Han må ha hatt mye på hjertet, for mens Karina var oppe og danset med fuglene, brukte han tiden igjen på å sitere de samme dype strofene og teoriene med Natalie. Spennende menneske.

Etter litt snacks, og guiden som hadde så mange navn at vi ikke vet hvilket vi skal bruke, fikk fly for første gang han også, insisterte vi på å ta bilde av hele gjengen. Vi hadde nå tilbrakt mange timer sammen, og fått muligheten til å bli kjent med hverandre både på godt og vondt. Turen tilbake bestod av syting av en kvalm guide, men som takk og lov og pris og halleluja ble overdøvt av nasjonal folkemusikk, sunget live i fremsetet.

Compleaños?

En finner ingen sømmelige ord når en skal beskrive et slikt fascinerende individ som frøken Fredly. Karina så, besynderlig nok, mørkt på at hennes eneste 19års dag skulle feires i et klamt, møkkete og svett land, hvor folk rett som det er kan finne på å lette på skjørtet, spre beina, å urinere midt i gaten. Rart. Men stridig og maktglad som vår kjære blomst alltid har vært, fikk hun viljen sin. Og 12 november ble som ønsket, en dag preget av lummert og dystert høstvær. Nok om det.


Etter 3 velsmakende restaurantbesøk ser vi frem til en underholdende kveld sammen med deg, vårt eksepsjonelle bursdagsbarn. Håper ikke savnet til den kake- elskende familien Fredly blir altfor stort. Du må vite at din artige væremåte og dine lattervekkende utsagn blusser opp vår hverdag her nede i indianerland.


En kunne nok funnet mange flere positive adjektiv til å beskrive deg min kjære venn. Men heldigvis; kjærlighet trenger ingen ord.

GRATULERER MED DAGEN!

En Uke Er Forbi

Ja, nå har vi faktisk en hel uke å se tilbake på. Bolivia er et land som har sommer når vi har vinter, noe vi ikke har klaget på før nå. Altså; sol og sommer er ok, men når du ikke kan gå fra en indianerbod til en annen uten å svette i skrittet er det blitt for ille.
Noe som vi rike studielåns-studentene nyter godt av her i Sucre, er prisene. Du får en skikkelig fet middag for 30 bolivianos, noe som dere økonomibevisste individer med en gang regner ut er sånn ca. 27 kroner. Selv ikke en gjerrig sunnmøring kan klage da.

"Men hva har dere gjort på til nå da?"
Vi er ganske mye hos familiene våre, en aktivitet som kan være ganske gøy med oppgitte fedre,

gneldrete bikkjer, og for noen; hylende og masete papegøyer. Vi har begynt på språkskole til og med! Så det er vel det eneste "viktige" vi har gjort denne uken. Barnehjem-jobbingen begynner ikke før på mandag(i morgen). Oj, det er jo ikke lenge til. Stilig.
Karina skal jobbe på Tata Juan De Dios (vet igrunn ikke helt hvordan det skrives), og Natalie skal jobbe på Shalom. Så får vi litt avstand. Det er bra.

Dere kan forresten lese "teambloggen" vår på gus.no etterhvert.

Menigheten vi er med i, er ganske spesiell. Den er veldig liten, men består av litt flere mennesker enn kapellet kan romme. I dag spilte vi volleyball med de. Det var vel et kapittel for seg selv. Natalie var dårlig i magen, så hun valgte å stå over. Vi andre skulle vel ønske vi led av samme skjebne. Dere skjønner, her i Sucre er hvite jenter noen domme små pinsetter som ikke gjør stort annet for seg enn å prompe og bruke penger. Selv om vi ikke forstod så mye av det de sa på banen, fikk vi erfare at kroppsspråket står for STORE deler av kommunikasjonen. Det var nemlig en sammensvergelse om å dekke området til de nye spillerene, så de skulle slippe å ta ballen. Dritsnilt. Karina ble så sur at hun bare gikk, og avlyste hele kvelden.

På bildet: En gris.

Men ellers; alt bra!

Terminal 1

Først av alt må vi meddele med omverden vår fantastiske opplevelse på Heathrow, og da spesielt terminal 1. Vi er dypt takknemlige for personalets generøsitet, for deres gjestfrihet, og at de fant det mulig å tildele oss hele 5 plaststoler under vårt nattlige opphold. Deres service og samarbeidsvilje gav alle 9 reisende bakoversveis og øresus. Mangelen på søvn gjorde det mulig for oss å bli bedre kjent, og høflighetsfilteret mellom oss ble gradvis slipt ned. Avskjeden mellom de to reisende teamene neste morgen var alt annet enn trist. Men nok om det.

Dette (øverste) bildet illustrerer våre siste minutt sammen. Bønnestund. Amen

Vårt første møte med Bolivia var på flyplassen i La Paz. Her fikk vi et etterlengtet møte med Herr Høydesyke. Han likte ikke Karina så godt, noe vi andre ble facinert over, spesielt hans evne til å gjøre om Karinas ansikt til en nydelig grønn nyanse. Men nok om det.

Etter vel to døgn med reising, ankom fem trøtte, stinkende og særdeles tiltrekkende chicas byen Sucre. En skalla trønder med caps-skille på hodet fant det naturlig å slenge oss fra seg hos de ulike vertsfamiliene med det samme. Vi kan ikke forestille oss et bedre førsteinntrykk. Natalie og Karina fant ut at faren til Karina og moren til Natalie er søsken, noe som tilsier at de (vi) er søskenbarn! Verden er virkelig ikke stor.