Terminal 1

Først av alt må vi meddele med omverden vår fantastiske opplevelse på Heathrow, og da spesielt terminal 1. Vi er dypt takknemlige for personalets generøsitet, for deres gjestfrihet, og at de fant det mulig å tildele oss hele 5 plaststoler under vårt nattlige opphold. Deres service og samarbeidsvilje gav alle 9 reisende bakoversveis og øresus. Mangelen på søvn gjorde det mulig for oss å bli bedre kjent, og høflighetsfilteret mellom oss ble gradvis slipt ned. Avskjeden mellom de to reisende teamene neste morgen var alt annet enn trist. Men nok om det.

Dette (øverste) bildet illustrerer våre siste minutt sammen. Bønnestund. Amen

Vårt første møte med Bolivia var på flyplassen i La Paz. Her fikk vi et etterlengtet møte med Herr Høydesyke. Han likte ikke Karina så godt, noe vi andre ble facinert over, spesielt hans evne til å gjøre om Karinas ansikt til en nydelig grønn nyanse. Men nok om det.

Etter vel to døgn med reising, ankom fem trøtte, stinkende og særdeles tiltrekkende chicas byen Sucre. En skalla trønder med caps-skille på hodet fant det naturlig å slenge oss fra seg hos de ulike vertsfamiliene med det samme. Vi kan ikke forestille oss et bedre førsteinntrykk. Natalie og Karina fant ut at faren til Karina og moren til Natalie er søsken, noe som tilsier at de (vi) er søskenbarn! Verden er virkelig ikke stor.